Intervju med Sven Fischer laget av dagsavisen Freies Wort i Thüringen fra 8. januar 2002, altså rett før verdenscuprennet i Oberhof.

 ”Lillehammer så fantastisk som en månelanding”

Hjertelig tillykke med to jubileer.
Sven Fischer: Med hvilke jubileer?

For 20 år siden begynte din sportslige karriere og for ti år siden debuterte du i verdenscupen.
Sven Fischer (regner forbauset etter): Det stemmer. Hyggelig at jeg blir minnet på det. Man tenker ikke på slike ting i sesongen.

Hvordan lyder fasiten etter 20 år med sport?
Sven Fischer: Bortsett fra senere resultater, som man ikke kunne forutse den gang, er jeg enda den dagi dag mine foreldre evig takknemlig for at de støttet oppholdet mitt på KJS (Barne – og Ungdomssportskolen)  i Oberhof. For meg var dette en stor mulighet til å utvikle min personlighet.

Hvilken begivenhet var den som formet deg i denne tiden?
Sven Fischer: Uten tvil første gangen jeg deltok i OL, på Lillehammer i 1994. Enhver idrettsutøvers drøm syntes fullstendig usannsynlig for meg et år før og så ble det virkelighet. Det var like fantastisk som en månelanding.

Tilbake til nåtiden. Etter din forsinkede start av denne sesongen på grunn av en forkjølelse, vil du angripe ekstra på hjemmebane i Oberhof?
Sven Fischer: Jeg føler meg frisk og i form og håper at jeg som i fjor i Oberhof kan nærme meg toppformen, for OL nærmer seg  jo. Jeg ber om forståelse hvis det denne gangen ikke blir pallplassering. Viktigst i denne sesongen er selvfølgelig OL. Derfor reiser jeg ikke til verdenscupen i Anterselva. 

Hvor ofte tenker du på din fantastiske forestilling og triumf under fjorårets fellesstart da du innhentet ledende Vitek og Rozhkov rett før mål og du til slutt vant fellesstartkonkurransen?
Sven Fischer: Veldig ofte. Jeg vet ennå ikke  hva som skjedde med meg – med hjelp fra publikum langs løypa – fysisk og psykisk 400 m før mål. I mange renn tenker jeg ennå idag på akkurat denne situasjonen når jeg har en annen løper foran meg. Da ønsker jeg at jeg hadde vinger. Og når jeg trener i Oberhof og kommer forbi samme stedet rett før brua, ser jeg det hele for meg. Denne seieren i Oberhof i fjor var preget av utrolige følelser.

Hvor vanskelig er det egentlig å gå på hjemmebane?
Sven Fischer: Det er en vandring mellom ekstrem nærhet til publikum og toppbegivenhet. Det vanskelige er ikke strekningen mellom start og mål, men mellom mål og start. Egentlig burde man blitt mottatt av livvakter etter hvert renn og bare latt seg føre bort! Men så uoppnåelige er ikke vi skiskyttere. Man kan ganske enkelt ikke overse alle tilhengerne som holder tomlene hele året. Man må vise at man setter pris på dem, men man må også la folk vite at det kan bli mye ståk, spesielt her i Oberhof og Ruhpolding.

En av favorittene til konkurransene i OL er utvilsomt Ole Einar Bjørndalen. Hva synes du om ham og hans avstikkere til langrenn? Vil du betegne ham som fenomen eller drømmer?
Sven Fischer: Litt gal må alle i toppidretten være. Ole Einars dobbeltspill er for meg fenomenal. På den annen side er det  bevis for at vi skiskyttere også kan  være gode i langrenn. I det minste i fristil (skøyteteknikk). Trenings – og konkurranseprogrammet laget av det tyske skiforbundet er så tettpakket at utflukter som disse er så godt som umulig for oss. I Norge eller Sverige er det mer frihet på det området. 

Werner Bache og Thomas Sprafke