Intervju med Sven etter den andre stafetten i sesongen 2002/2003 i Østersund 12. desember 2002 av Eurosport (lett redigert utgave)

Eurosport: Stafetten gikk ikke bra i dag. Peter Sendel hadde en dårlig dag. Hvor vanskelig var det å løpe seg opp fra 17. til 5. plass?
Sven: Stafettlaget består alltid av fire personer. Og selv om en har en dårlig dag, er det alltid viktig at hver gjør sitt beste – også når det ikke ser så bra ut. Dessverre var det slik for Peter i dag. Han bommet på noen skudd, men det har skjedd oss alle en gang. Så jeg startet løpet mitt langt bak på andre etappe, men du løper alltid ditt eget løp, om det er stafett eller individuelt. Du kan ikke ha resignert eller være sint når du starter. Jeg sa til meg selv: ”Du gjør ditt beste nå, så får vi se hvor det ender til slutt”.  

Når du allerede er bak, skyter du da i et raskere tempo og tar mer sjanser enn ellers? Du har jo ingenting å tape, eller tar du det som en treningsøkt?
Jeg tok ingen sjanser, og prøvde ikke å bruke for mye krefter, men heller ikke se på det som trening.  Jeg så mer på det som min egen konkurranse og ønsket å vise hva jeg var god for. Jeg synes det er greit å ta sjanser på siste etappe, men ikke når man går andre etappe, som jeg gjorde i dag. Det ville vært for tidlig. Jeg ønsket å gjøre et godt løp i den formen jeg er.

Nordmennene måtte bruke 16 ekstraskudd, likevel tok de andre plass. Hva er det som gjør dem så sterke?
Først og fremst er de raske til å lade ekstraskuddene og trenger derfor ikke lang tid  skytingen. Jeg tenker på Frode Andresen: Han nøler ikke lenge, han bare skyter veldig fort. Han har fordelen av at han er en rask ”skøyter” og etter hvert har lagkameratene kommet etter. Det er ikke lenger bare Ole som løper så fort, men Egil Gjelland også, og – jeg var overrasket over hvor sterk Halvard Hanevold var på siste runden. Hvis du er så god i skøyteteknikk, gjør det ingenting om skytingen er litt dårligere.

Det svenske laget med Bjørn Ferry var en annen overraskelse, de endte blant de ti beste. Svenskene har et veldig ungt lag.
Ja, vi snakket om det i vårt lag. Når jeg startet i verdenscupen i 1992/1993, hadde svenskene også den gang et sterkt lag, for eksempel Mikael Löfgren som vant verdenscupen sammenlagt. Tradisjonelt har det vært mange sterke lag fra Sverige. De hadde noen år hvor de slet litt, men jeg er glad de har funnet veien opp til toppen igjen og at det dermed er et skandinavisk lag til. Som skiskytterfan gleder det meg at svenskene er tilbake og som konkurrent har jeg stor respekt for den prestasjonen. 

Det tyske stafettlaget har lenge vært det samme laget nå. Dere kjenner hverandre godt. Uwe Müssiggang forandret sitt damelag to ganger. Kommer det til å bli noe liknende i deres lag?
Som jeg sa har jeg vært med i verdenscupen siden 1992/1993. På den tiden tillot IBU to stafettlag. Ingen dårlig beslutning, etter min mening, for da fikk også de i ”andre rekka” i topplagene en mulighet til å vise seg fram i stafettkonkurranser. Det var slik jeg som nykommer fikk muligheten til å delta i stafett og det blir lettere når du senere blir en del av ”førstestafettlaget”. Nå tillater IBU bare et lag per nasjon og dermed blir det vanskeligere for nykommerne. Vi har forandret litt på mannskapet de senere årene og ikke alltid bare benyttet de aller beste. Jeg tror det kommer til å fortsette sånn.

Østerrikes Daniel Mesotitsch fortalte oss at de østerrikske teknikere har problemer med å finne en passende skismurning. Har dere de samme problemene i det tyske laget eller takler dere forholdene her godt?
Alle lagene har disse problemene. Det er derfor man har så mange teknikere. Du kan ikke bare se på en tabell og si: ”Det fungerer i dag”. Du må teste ski og ha masse erfaring for å kunne si: ”Den eller den kan gå bra” og det vil til slutt bli det materialet du velger. Helt sikker er du først når du har gått i mål. Først da kan du si: ”Det gikk bra” eller ”det kunne vært bedre”. Jeg synes vårt lag fungerer ganske bra. For meg er det viktig at teknikerne innen både skiskyting, langrenn og kombinert samarbeider og støtter hverandre. Det var en av oppskriftene til suksessen i Salt Lake City og det skal fortsette selv om vi nå selvfølgelig er på forskjellige verdenscuparenaer. 

Deres utvidete opphold i Østersund minner meg om det lange oppholdet i Anterselva for to år siden.
Det bekymrer ikke. Man må akseptere slike ting. Det kan til og med være en fordel: Vi behøvde ikke reise fra en arena til den andre arenaen, det er en fordel. Utenom det: Været har vært ustabilt. En dag er det veldig kaldt, neste rundt 0°C, noe som betyr at du hele tiden må teste utstyret. I Anterselva hadde vi konstante forhold og kunne ikke finne rett utstyr til disse forholdene, derfor var det negativt for oss den gangen.